Guds pakt med Abraham

«Gud er den aktive part og vi den passive i frelsen»

Av Bjarte Espevik

1.Mos.15,7-21:

Abram trodde Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig.

Så sa han til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet til eie.» Abram sa: «Herre, min Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det til eie?» Da svarte han: «Hent meg en treårs kvige, en treårs geit og en treårs vær, en turteldue og en dueunge!» Abram hentet alt dette til ham, skar dyrene over på midten og la det ene stykket av hvert dyr rett imot det andre; men fuglene skar han ikke over. Rovfugler slo ned på de døde dyrene, men Abram jaget dem vekk.

Da solen var nær ved å gå ned, falt det en dyp søvn over Abram. Redsel kom over ham – et stort mørke. Og Gud sa til ham: «Det skal du vite, at dine etterkommere skal bo som innflyttere i et land som ikke hører dem til. De skal trelle for folket der og underkues av det i fire hundre år. Men det folket de må trelle for, vil jeg også dømme, og siden skal de dra ut med mye gods. Og du skal gå bort i fred til dine fedre; i en god alderdom skal du gå i grav. I det fjerde slektledd skal de komme hit igjen; for amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål.»

Da solen var gått ned, og det var blitt stummende mørkt, viste det seg en rykende ovn, og en flammende lue som fór fram mellom kjøttstykkene. Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, landet som tilhører kenittene, kenisittene og kadmonittene, hetittene, perisittene og refaittene, amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.»

Dette var den normale skikk når to parter skulle inngå en viktig pakt som ingen ønsket at skulle opphøre. Dyr ble drept og delt i to biter. Partene som skulle inngå pakten stilte seg opp mellom de delte dyrene. Dette skulle være et vitne på at om noen av partene brøt sin del av pakten skulle vedkommende ende som dyrene som lå der i to biter.

Denne historien er i første omgang et klart vitnesbyrd og bevis på landet Gud gav Abraham og jødene, Israel.

Men i neste omgang syns jeg historien viser oss Guds uendelige nåde. Han er den aktive part i paktinngåelsen. Abraham på sin side kom ikke med noe løfte til sin motpart i denne sammenheng, men om Gud står det:

«Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram».

Denne pakten var virkelig en nådepakt for Abraham. På samme måte har Gud tilveiebrakt en frelse til alle dem som ikke får det til selv. I Lukas 19,10 står det: «og Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.»

Hvem er så fortapt?

Det er vi i utgangspunktet alle mann. Bibelen taler om at alle har syndet, og at ingen har del i Guds herlighet. (Rom,3,23).

I Bibelen forteller Jesus en lignelse om hvilket utgangspunkt vi har som mennesker. Historien står i Matt.18 og beskriver vårt utgangspunkt overfør Gud som om vi har en ubetalelig gjeld. Altså skylder vi vår Gud så mye at vi vil aldri være i stand til å gjøre opp for oss.

Gud arbeider på sin egen måte og bruker sitt ord i Bibelen og sine lover og bud på nettopp å overbevise mennesker om at de er gjeldsslaver overfor seg. I 1930 utgaven av Bibelen står det i Gal.3,19: Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.

Her forstår vi at loven har en oppgave og en viktig hensikt, nemlig å drive mennesker til Kristus eller overbevise dem om at de er fortapte i seg selv og trenger en redning utenfor seg selv. Det er derfor helt avgjørende at vi forkynner loven både for andre og for oss selv og utlegger alle Guds bud og lover slik de forkynnes i Det Nye testamentet. Dette er nødvendig for at mennesker skal bli frelst og for å bli bevart som kristne.

Noen mener det ikke er vår oppgave å overbevise om synd og det er helt riktig, men det er mange av de som hevder dette som gjør hva de kan for å overbevise mennesker om frelsen i Jesus uten at de har rett til det.

Det er utelukkende Den Hellige Ånd som skal overbevise både om Synd og om frelse. Vi skal bare forkynne HELE Guds råd til frelse. Dette innebærer å utlegge budene og loven slik apostlene gjorde det rundt omkring i menighetene og evangeliet om frelse i Jesus alene som de også gjorde.

Et fantastisk eksempel på denne Guds fremgangsmåte fra Det Gamle Testamentet:

Jes.12,1: På den tid skal du si: Jeg takker deg, Herre; for du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg.

I møte med Guds lov og krav kan en bli nokså liten og hjelpeløs, en føler seg gjerne dømt i møte med forkynnelsen fra talerstolen eller fra noe en leser for seg selv fra Bibelen. Da er det viktig å stille seg spørsmålet: Har Gud i sitt ord rett i sin dom nå? Hvis ja, så bekjenn din synd og gi ikke opp, men søk Jesus i din hjelpeløshet. Det er nettopp slik han vil ha deg. Da kan han bruke deg og forme deg slik han vil at du skal bli og være. Og når du etter hvert kommer deg gjennom denne «vreden» fra Gud og får oppleve at Jesus er kommet nettopp for de som var fortapte så vil du prise og juble over at Gud faktisk var vred på deg gjennom sitt ord og sin lov fordi det førte deg til redningen, Jesus Kristus.

Et annet bibelvers som beskriver Guds fremgangsmåte er 1.Sam.2,6-8:

Herren døder og gjør levende; han fører ned i dødsriket og fører opp derfra. Herren gjør fattig og gjør rik; han nedtrykker, og han opphøyer; han reiser den ringe av støvet, løfter den fattige av skarnet for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete; for Herren hører jordens støtter til, og på dem har han bygget jorderike.

Nå er det likevel dessverre slik at mange i dag ønsker å «parkere» Loven eller tuktemesteren fordi de mener det ikke er bruk for den. I dag er det kjærligheten som gjelder sies det.

Dette er ikke etter Guds ord og fører dessverre ikke til at mennesker blir frelst, men til at mennesker blir forført.

Mange bruker utsagnet i Bibelen: «til frihet har Kristus frigjort oss» til å parkere Guds ord og si at Guds bud og lover ikke lenger gjelder. Nå er det liksom bare Jesus som er tingen og så lenge vi tror på han så er vi fri til å gjøre som vi selv vil og leve som vi vil og synde om vi vil.

Dette er en farlig vei og ikke en Bibelsk vei. Det er sant at en kristen står som ren og rettferdig overfor alle Guds lover og bud pga. Jesus og hans fullbrakte verk, men det betyr ikke at en kristen ikke lenger er forpliktet overfor Guds ord, eller Guds bud.

Tvert imot er dette det tydeligste tegn på at et menneske faktisk er en sann kristen. Det er fruktene som vil følge med når en får erfare frelse og gjenfødelse. Det er ikke gjerningene som gjør at vi blir frelst, men det er frelsen som gjør at vi plutselig får et nytt sinn, nye tanker og nye mål for livet. I denne sammenheng les gjerne Matt.7 hvor disse frukter nevnes og at fruktene beskrives med «den som gjør min himmelske Fars vilje».

Og til slutt som en evangelist sa det så sant:

«Vi er ikke mer glad i Jesus enn vi er i ordet hans».

Dette er knyttet dypt sammen, at vårt forhold til Jesus er det samme som vårt forhold til ordet hans. Forkaster vi Hans ord, forkaster vi i bunn og grunn Jesus selv for han er jo ordet. (Joh.1)

Til deg som er usikker på din egen stilling eller kjenner at du er en fortapt og hjelpeløs synder som ikke vet verken frem eller tilbake. Jeg har et budskap til deg fra Jesus: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile. (Matt.11,28).

Søk etter Jesus der han er å finne; nemlig i sitt eget ord i Bibelen. Søk han fordi han har lovet i sin pakt å la seg finne. Og gi ikke opp før lyset går opp i ditt hjerte!

2.Pet 1,19: Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i deres hjerter.